Storfurua på Skog
Av Anders Flostrand (f. 1927)
Det suser av tid over kjempen som står
Slik den har stått der i hundrer av år
En konge i skogen er dette
Trær har blitt fødte, trær har gått bort
Småting forgår, ikke det som er stort
Tenk om den kunne berette
Her skuer den utover ødemarks fred
der Storelva bruser så tidløst avsted
Opplevet av generasjoner
Gjennom tider har bjørnen nok tasset forbi
Ulver har hylt her, ved midtvinterstid
Majestetisk, fremdeles den troner
Ærbødighet føles å stå ved dens fot
og tenke på spiren som den gang slo rot
og bli slik en kjempe omsider
Det sies at furuskog voks overalt
men blev hugget ned, er det blitt oss fortalt
i de hardeste barkebrødstider
Ensom tilbake, mektig og svær
står den blant mange slags skogens trær
Fremdeles rakrygget i kroppen
Mot uvær og stormer, den står her på tross
men alderen vises, i likhet med oss
den tar til å gråne i toppen
Ingen som lever i dag tør vel spå
hvor lenge den furua fortsatt vil stå
før den skal få råtne på stedet
Det kan ta fra noen, til hundretalls år
Den kan ikke tilføyes hugg eller sår
For kjempen er vernet, og fredet.