Tidligere tilhørte gården et gods under Jørgen Olaus Walnum og først i 1885 fikk Inderdølingene eget skjøte på gården. Fra gammelt av hadde gården hester, sauer, svin, høns og reinsdyr. I dag er det ikke lenger dyr her, og alt av storfe er flyttet til Reinåga Samdrift. Samdrifta holder også åkrene i hevd og bruker foret. Inderdalen har store skogområder og skogen har alltid vært viktig for gården. Da Rabothytta skulle settes opp, valgte man tett og storvokst gran av høy kvalitet fra Inderdalen som var godt egnet til å kle denne unike hytta utvendig.
På 1700-tallet var det mye bjørn og ulv som streifet i fjellområdene under Okstindan. Det sies at Otten Andersen skaut 24 bjørner med bjørnebørsa si. Børsa var et våpen som var seint å lade, og man måtte derfor også ha med bjørnespyd for å sikre seg. Et slikt bjørnespyd finnes fortsatt på gården, og annet hvert år brukes det i bjørnescenen under Klemmetspelet.
Helt fra 1800-tallet har folket i Inderdalen hatt et svært godt forhold til samene, med gode avtaler om pass av egen reinflokk (sytingsrein) og med tilbud om husly om vinteren når det ikke lenger var mulig for samene å oppholde seg i fjellet.
«Nordlandsbunadens mor», Astrid Langjord som var født i 1885, var barnebarnet til John Ottensen fra Inderdalen. Astrid ble leder for ei bunadsnemnd 1926-1928 og fikk derfor tittelen «Nordlandsbunadens mor». Hun blir nå hedret med egen statue i Mosjøen.
I 2019 mottok Inderdalen Gård Kulturlandskapsprisen for arbeidet de har gjort med gården. I margen til høyre finner du link til presentasjonen som ble laget i forbindelse med utdelingen.
